Hvordan jeg lærte å gå tur

Jeg har begynt å gå søndagsturer, iallfall av og til. Tidligere var dette ikke bare uforståelig, men også utenkelig for meg. Jeg husker fremdeles en tur til Prekestolen ved Lysefjorden. Min nye rogalandske familie hadde fortalt meg på forhånd hvor flott det var. Jeg gledet meg veldig. Prekestolen var riktignok ubeskrivelig dramatisk og fantastisk, men turen ble noe annet enn jeg hadde tenkt.

Før vi dro, skiftet alle til noen gamle, velbrukte turklær. Denne uniformen måtte jeg selvsagt låne. Jeg var glad for at ingen kjente i Malaysia kunne se meg, for antrekket var ikke akkurat elegant. Men dette var ikke det verste. Jeg var nemlig totalt uforberedt på at en "tur" kunne være så fysisk slitsom. Den varte i flere timer, i taktfast marsjtempo. "Venta litt!" måtte jeg stadig rope. Det siste jeg ville, var å miste mitt følge i den ville og barske naturen. Etter å ha strevet lenge for å komme oss opp var det bare tid til en appelsin og litt sjokolade, og noen bilder av utvekslingsstudenten ved stupet for minnets skyld, før vi måtte begynne den lange turen ned igjen.

Jeg syntes også det var rart at alle gikk for seg selv, og at det ble sagt svært lite under hele turen. Det lille som ble sagt, virket knapt og selvsagt (hvor klar luften var, hvor vakkert fjellet var på den tiden av året m.m.) Det var m.a.o. ingen stor sosial begivenhet, men alle virket likevel fornøyde. Jeg for min del var for sliten til å protestere. Jeg måtte samle all min energi og konsentrasjon om å passe på ikke å vrikke foten på den bratte stien.

Etter mine begreper den gangen hadde en "tur" ingen verdi i seg selv. En "tur" i Malaysia foregikk nesten alltid i flatt terreng i et bedagelig tempo, gjerne like før det ble mørkt, mens luften var sval og behagelig. Da var man ferdig med dagens gjøremål og kunne ta en tur sammen med gode venner som man pratet, lo og slappet av sammen med. Turen gikk gjerne til et populært gatekjøkken, hvor man kunne kjøpe søtsaker eller andre spesialiteter. Sosialt samvær er hovedpoenget med an malaysisk tur.

Da vi var kommet tilbake fra Prekestolen, ble jeg spurt om hva jeg syntes om turen. Utsikten var veldig fin, svarte jeg. Men turen var jo litt lang. Jeg tror mine venner ble litt skuffet over at jeg ikke var begeistret over de andre aspektene ved turen enn utsikten ved målet.

"Er det ikke godt å være sliten?" ble jeg spurt. Jeg skjønte ingenting. Det var ikke noe peong for meg å gå en tur som var så anstrengende, helt frivillig. Hvordan kunne det være godt å være sliten? "Mente de virkelig det?" tenkte jeg.

"Er det ikke godt å få litt frisk luft?" ble jeg spurt. Jeg skjønte fremdeles ingenting. "Det måtte da være enklere måter å få inn frisk luft på?" tenkte jeg.

"Er det ikke godt å være ute i naturen?" ble jeg spurt. "Hva tenkte de nå?" tenkte jeg. Turen var jo altfor strevsom til at man kunne sette pris på naturen! Det tok mange turer før jeg skjønte at for nordmenn er det ikke plassen man kommer fram til, som er målet eller poenget med en tur, men hele turen i seg selv.

Men klimaks, eller den ekstatiske dimensjonen, når man ikke før vidda åpner seg etter en slitsom og lang motbakke. Og belønningen for strevet er den gode og varme følelsen av å være sliten. Det hele er som et renselsesrituale hvor tidligere synder mot kroppen blir svettet bort. Det føles godt for både kropp og sjel. Som bonus får man i tillegg god samittighet. Og en dag jeg var ute og gikk tur, opplevde jeg plutselig alle disse aspektene ved turgåing på én gang. Det kom som en åpenbaring, uventet og lynraskt, og alt ble plutselig klart for meg. Den norske turen var ikke lenger noe rart, men noe naturlig. Det var faktisk godt å komme seg ut, å få beveget på seg og å få frisk luft. Stillheten opplevdes også som riktig. Og naturen rundt meg mistet sin surrealistiske og postkortaktige glans.

Fra artikkelen "Om kulturpendling og kulturpendlere" i Long, Litt Woon (red.) Fellesskap til besvær? Universitetsforlaget, 1992. ISBN 82-00-02949-2